mandag 25. november 2013

Strikk, maling av stoffmøbler og bok ...

Det står til liv fortsatt.
Jeg har bare hatt det så hektisk at det ikke har blitt tid til blogging i det siste,
samt at overførselen av bilder fra mobilen til pc'en, har vært fryktelig kranglete og nektet å samarbeide :)

Det er ei stund siden jeg var på Mattisheimen nå, så har ikke noe nytt derfra.
Sett bort fra at høsten har forsvunnet i arbeid,
har jeg i tillegg strikket en del.  

10 par Selbuvotter har sett dagens lys siden seinsommeren. Så godt som alle har reist over dammen til vertsfamilie og venner av eldstetuppa mi som er i USA på utveksling.

Minsta her hjemme, skal og slippe å fryse.
Ridevotter, strikket med utgangspunkt i Selbuvotter.
I tillegg har hun fått seg en Mariusgenser for bruk i stallen.

Og så har jeg lært meg magic loop!
Helt genialt å strikke to votter/sokker/armer på en gang!
Går jo ikke fortere, akkurat, men de blir i alle fall ferdig samtidig.
Søk det opp på youTube.
Der ligger det flere videoer med fremgangsmåten.

Nå er jeg igang med julegavestrikkingen.
Har en god del som skal produseres den neste måneden.

***

Og så har jeg gjort noe som jeg har tenkt på lenge ...
Malt et stoffmøbel.
Den røde sjeselongen har aldri passet inn hos oss.
Den har skreket mot meg fra loftstua. 
Så i går tok jeg malekosten fatt.
Tre strøk med vannbasert maling, samt pusset lett med sandpapir mellom strøkene, fikk jeg en ny sjeselong.
Stoffet blir hardt etter maling.
Minner litt om skinn/skai.
Men jeg ble fornøyd 
(forøvrig blir den neppe mye brukt - ikke annet enn av kaninen som går løs på loftet ;) )
Jeg har to gamle stoler til Mattisheimen som og skal under penselen.

***

Siden sist er det og kommet ut ei ny Stina Saga-bok.
Du finner bok 14, Englebarnet, i butikker og kiosker.


For å lese utdrag og baksidetekst klikk her.
Du kan og kjøpe direkte fra forlagets bokhandel på samme sted.

Ha en fortsatt fin mandagskveld og ei flott uke!
Nå er det snart litt TV-titting på meg.
Håper å snart komme tilbake med et innlegg fra Mattisheimen.




lørdag 12. oktober 2013

Welcome to Narvik!

 

Fantastisk reklame for byen vår!
Se og nyt!
Nå kan bare vinteren komme =)
 
 
 


torsdag 10. oktober 2013

Med pus på tur ...

Det er ei uke siden jeg kom hjem fra Mattisheimen.
Og siden jeg beveger meg forholdsvis lite, valgte jeg å gå ut.
Store deler av stien vi følger ut til Skjomenbrua er et elgtråkk.
4 km er ikke langt, men terrenget er ulent og går mye opp og ned i bratte bakker, 
så det kjennes godt i beina.

Denne gangen hadde jeg Pusi med meg på tur.
Jeg var rimelig spent på om hun kom til å følge meg hele veien, 
eller om jeg måtte på kattejakt i busk og kratt :)

Nydelige høstfarger.
 For det meste diltet hun rett bak meg. 
Noen ganger ble hun hengende litt etter, da det var mye som måtte utforskes.

Utsikt innover mot Skjomen.
En litt grå dag, men nydelig temperatur.

Jeg elsker høsten! 
Fargene. Kaldere vær som gjør lufta frisk. Lukta av våt lyng og jord.
Og jeg synes det er kjempekoselig med mørke kvelder igjen. 



En råtten stubbe speiler seg i stille vann.

Selv ei lita pus blir tørst av å gå på tur :)

Skjomenbrua i bakgrunnen. Dit skal vi.


Lyngen i "brann".

Pusi var kjempeflink til å følge meg!
Jeg forsøkte å bære henne av og til, siden hun tross alt er ganske lita enda, men det syntes hun ikke noe om.
Hun ville helst gå selv.
Da vi var over halvveis kom Geir og pointeren Lia i møte med oss.
Det var ikke like artig, syntes Pusi, og fant det best å klyve opp i nærmeste tre.
Men hun kom seg ned etter litt lokking/trusler om at hun ville bli alene, for mor er ingen treklatrer, og nektet å komme opp etter henne ...
I vinterhalvåret går vi jo mye inn og ut til Mattisheimen siden fjorden kan være temmelig lumsk,
og vi må jo ha pus med oss ... 
Så får jeg håpe at hun blir like medgjørlig på tur når hun blir voksen.

Ha ei fortsatt fin uke og ei god helg!
Her melder det skikkelig møkkavær. Geir har arbeidshelg, så vi blir hjemme i Håkvik.


tirsdag 1. oktober 2013

Ny bok.


For to uker siden var bok 13 av Stina Saga på plass i butikkene.
Den har fått tittelen Blodsbånd.


Den kan og kjøpes både i papir og E-bok-format her.

Omtale av Blodsbånd
 Stina, Bjørn og lille Ola er i ferd med å bli en harmonisk familie gjennom den varme sommeren. Drømmen om å komme seg vekk fra verket er fortsatt levende – og nesten innen rekkevidde. Men da Bjørn uventet blir hentet av fogden, raser verdenen sammen for Stina.
Det var noe ved stemmen som svarte Bal. Noe som tvang Stina til å vende seg om og løfte blikket. Det kjentes som en evighet før hun fattet det øynene hennes så. Hjertet var nær ved å stanse i brystet da blikket fanget han som reiste seg for å møte farens løftede glass.

UTDRAG FRA BOKEN:
Mikkel stirret vantro på Stina. Gapte. Så begynte han å flire. Først lavt, mens han samtidig rygget unna henne. Så høyere. Smilehullene var to djupe søkk i de nyrakede kinnene. ”Hørte jeg riktig?” spurte han og lot som om han tørket lattertårer. ”Hevder du at jeg tok Filip av dage?”
”Det er ingenting å flire av, Mikkel.” Stina var derimot full av alvor, og slo armene om seg selv. Trengte noe å holde fast i. Hun visste ikke hva hun hadde ventet. At Mikkel skulle bryte sammen og tilstå, kanskje. I det minste ikke nekte så hardnakket som det lå an til at han ville gjøre. Hun ville ikke høre eventyr. ”Jeg vet ikke hvordan det gikk for seg. Men jeg er skråsikker på at det var du som gjorde det.”
Han svelget tungt. Smilet fantes fortsatt rundt munnen hans. Litt stivere. ”Jeg var ikke i bygda da det skjedde, Stina. Jeg var hjemme på bruket.” Målet hans var rustent.
Over dem seilte en måke på sølvfargede vinger under den blå himmelen. Den skrek. Hadde all den kraften Stina ønsket hun hadde i røsten. For det var helst det hun ville. Skrike mot Mikkel. Hardt og høyt.
Men hun skrek ikke. ”Du var her,” sa hun rolig. ”Du kom roende hit den kvelden etter at kona di gikk bort. Du kom, og fulgte etter både meg og Filip. Du så hva han gjorde, Mikkel. Og du ble harm eller redd, sikkert begge deler, men du grep i alle fall kniven han hadde holdt mot halsen min …”
Stina tidde. Tårene var ikke langt unna. Hun greide ikke å sette ord på det Mikkel hadde gjort. ”Jeg fortalte deg aldri at Lippert fikk meg opp av fjorden, Mikkel. Du kunne ikke ha visst det dersom du ikke hadde sett det selv. Og så dro du igjen, før du kom tilbake to uker seinere og lot som om du ikke kjente til det som hadde hendt.”
Han sank sammen i akslene. Blikket var festet i bakken.
”Vet formannen hva du gjorde?” Hun måtte spørre. Var nødt til å vite. De kunne ha vært to om det, for Lippert hadde også vært innom tankene hennes.
Hoderistingen var svak. Det glinset i luggen hans. Solstrålene spilte i de mørke lokkene. Fra brunt til sort. Guttungene han fostret som sine egne, var så mørke i håret at det grenset til blått.
”Jeg hørte formannens hest, men kom meg i skjul innen han rakk frem. Det var fanden så mørkt.” Han kremtet. ”Men før det hørte jeg ham. Jeg hørte alt Filip sa, Stina. Hva han tilsto å ha gjort mot deg, og det gjorde meg rasende. Men jeg grep ikke inn. Var redd han skulle gjøre alvor av å kaste deg i fjorden dersom jeg kom overraskende på ham. For jeg trodde egentlig ikke han ville gjøre det.”
”Men du gjorde det etterpå.”
Mikkel la hånden mot kinnet hennes. Lot tommelen gli langs kjeven. ”Vet du hvorfor, Stina?” Røsten skurret da han spurte.



søndag 29. september 2013

Høst ...


Det er så avgjort høst.
Skogen har kledd seg i gule og røde nyanser.
Så langt har vi hatt et fantastisk høstvær.
For ei uke siden var det +20 grader, 
mens temperaturen den siste uka har krøpet ned under null om nettene.


 Det er nesten en mnd siden jeg var på Mattisheimen sist, før jeg kom opp hit igjen fredag.
Nå er mannen, minsta og hundene dratt hjem,
mens jeg og Pusi er igjen. 

En del av blomstene i hagen holder fortsatt stand.
Solhatt, Stemor og New Dawn (den gule er jeg sannelig ikke sikker på hva er ...).


I jordbæråkeren modnes fortsatt månedsjordbæra.

Dronninga har fått et lett dryss av nysnø.

 Dagen i dag har blitt brukt til litt opprydding ute.
Er mye som skal i hus før vinteren for alvor setter inn.

Men forhåpentligvis har vi mange fine høstdager foran oss før snøen legger seg.

Ha ei flott uke!





onsdag 28. august 2013

En liten musejeger ...

Vi har fått oss ei pus!
Ei kjempesøt, snuskete lita frøken.
Jeg har alltid hatt lyst på katt, men har rett og slett ikke turt å ta en kattunge i hus pga den ene hunden vår.
Jrt'en Hanna er så skarp mot alt som er mindre enn henne (forsåvidt det som er større og),
at jeg fryktet rett og slett hun skulle gjøre kort prosess.
Men utstyrt med munnkurv til hun ble vant til lille pus, så har tilvenningen så langt gått bra.
Og katta vet å sette hundene på plass, og har satt seg i mer respekt enn jeg hadde trodd.
Hundene våger knapt å se på henne når hun spankulerer forbi dem.

Nå nyter vi dagene her på Mattisheimen, jeg, hundene og katten. 


Det tok ikke lange tida før Pusi fant sin favorittplass.

Ved å åle seg inn mellom steinene i grunnmuren, er hun trygg for hundene.
I tillegg har hun det tørt og fint når det er vått ute. 

Og under huset er det tumleplass nok - og av det vi har erfart tidligere år - nok av mus og.

Og jegeren virker! 
For et par kvelder siden fanget hun sin første mus (av det vi vet, i alle fall).

Så nå lever de farlig, de små krypene vi hører rasle i veggene ;)

***

Sommeren er gått og det meste av den er tilbrakt her på Mattisheimen.
Været finner jeg ikke noe å klage på i år.
Synes vi har hatt det flott, jeg. 
Minstejenta er begynt på ungdomskolen
og eldstejenta på 17 er reist til USA for å ta 2. året på videregående der.
Det er rart å bare ha en unge igjen hjemme - og veldig, veldig rart at Lotte er så langt borte.
Men hun har det bra og trives så langt, så da må vel mamma og være fornøyd ;)


Ha ei fortsatt fin uke!
post signature



lørdag 3. august 2013

Vi er så fornøyde!

Uteplassen vår som vi begynte på i vår
er omsider tatt i bruk.
Vi er storfornøyde!
Endelig har vi et område som er flatt,
og endelig har vi et sted å gjøre av hagemøblene, og kan sitte på et vettugt vis ute =)

Det har tatt tid, og mye arbeid ble det på mannfolkene
- noe som gikk hardt utover rygger og armer.
 
Egentlig skulle vi legge steinheller som dekke,
men for å være litt snill med de som har stått på og jobbet så hardt
så foreslo jeg gressplen ;)
 
Fine Fuxia.


Området er ikke helt ferdig.
Det skal plantes en del, og mer stein skal stables ut,
men vi får se hvor mye mer som blir gjort i år.

Solid steintrapp.
Oppå muren, bak benken, skal det komme en lav hekk av et eller annet slag.
 
Hele muren rundt sitteplassen er stablet opp sånn som dette.
I nederkant er den to meter høy ...
 

Lille Vicke er fortsatt hos oss,
og spiser seg stor og sterk ;)
Såret på foten har grodd over all forventning. Ingen infeksjon i det hele tatt.
Han takker for alle godbedring-hilsenene han har fått.
Det ser ut som at han trives her på Mattisheimen.
På dagtid går han stort sett løs i hagen, mens han om nettene er innenfor gjerdet.
 
Ei super helg ønskes til alle som er innom!
 

post signature

torsdag 1. august 2013

Ny bok!

Med utgivelse hver 6. uke er det ikke lenge mellom hver bok.
Fra denne uka er bok 12 i Stina Saga å finne i butikkene.
Den har fått tittelen "Småfolk".
 
Hvis du mangler tidligere bøker, eller ønsker å bestille abonnement for å få bøkene rett hjem i postkassen, kan det gjøre her.
 
 
God lesning dere som følger serien! :)
 
Omtale av Småfolk
 Julefreden blir brutt idet et lite spedbarn blir dyttet inn i armene på Stina – et barn som ingen vil vite av, men som hun ikke har hjerte til å avvise.
Da Bjørn blir sendt til Bals nye skjerp langt til fjells, blir Stina helt alene med den lille. Inntil hun tvinges til å pleie en alvorlig brannskadet mann i Lipperts hus. Dør mannen, har Bal sverget at det er ute med Stina også …

«Stakkars lille morløse skapning. Du er sikkert sulten og våt,» sa Stina mot det varme barnehodet. Da han slo opp øynene, stirret han rett på henne en kort stund. Blåøyd, slik de fleste nyfødte var. Men det var ikke det som fikk henne til å snappe etter pusten.

UTDRAG FRA BOKEN:

”Hva mente han?” Bjørn stirret lamslått etter Anton Løvåsen, som pisket hesten bortetter veien så snøkladdene fór gjennom luften.
Stina klorte seg fast i dørkarmen. Neglene skar seg inn i treet. Tankene gikk tregt, som om de var frosset til is i det kalde været. Kulda bet i kinnene og nevene, trakk oppunder stakken og fikk hårene til å reise seg på kroppen. Hun kjente seg nummen helt uti fingertuppene. Antons ord malte i hodet, om og om igjen. Hun hørte dem, men forsto dem likevel ikke.
Det klynket svakt fra tøybylten Bjørn holdt. Lyden vekket Stina. Fikk henne til å rykke til. Hun skjøv Bjørn inn i rommet og lukket døra litt hardere enn planlagt.
”Hva mente han?” Bjørn spurte igjen. Hviskende. Holdt bylten på strake armer og lot ikke til å ha innsett hva han hadde fått i favnen. Stina ble redd den lille skulle trille ut av armene hans, men hun aktet ikke å ta den fra ham. Ikke ennå, i alle fall. Selv Beret, som også hadde fått med seg Antons beskjed, sto gapende og målløs midt i stua.
”Jeg spør deg om det samme, Bjørn.” Stemmen hennes var bitende kald.
”Men jeg …”
Armene korset seg stramt om barmen. ”Du hørte ham. Du hørte akkurat det samme som meg og mor.” Stina trakk nærmere Beret. Søkte inntil kvinnen som aldri hadde gitt henne støtte, men som nå ikke kunne gjøre annet. ”Tordis er død, Bjørn. Hun døde da hun ga liv til ungen du holder i armene. Sønnen din, hørte du.”
Haken hans falt ned. Han stirret fra Stina til den lille gutten, blek om kjakene. Hoderystingen ble ikke til mer enn et lite rykk. ”Nei …”
Stina trakk pusten i et hikst. Kjente Berets nærhet uten at det gjorde henne varmere. Vantroen og skuffelsen som langsomt formet seg i brystet, sved. Bjørn hadde lagt seg med Tordis! Det var mer enn ett år siden de hadde giftet seg. Etter dette hadde Bjørn delt leie med Tordis og avlet en unge. Stina lukket øynene og la hendene over ansiktet. Hun maktet ikke å se på ham. Ikke nå. Når dette skulle ha skjedd, var hun ikke i stand til å fatte. Tanken hadde streifet henne i løpet av sommeren, når mannen hennes stadig var på Løvåsen for å rydde opp etter hennes trollskap. Hun hadde vært redd for omgangen hans med Olais søster. Redd for at ungjenta ikke hadde gitt ham helt opp selv om han var en gift mann, og at Bjørn skulle la seg friste. Likevel hadde hun ikke sett dette komme. Hadde trodd tankene hennes var et utslag av unødig svartsjuke. Dessuten måtte dette ha skjedd før sommeren, slo det henne. Så fort gikk det ikke å bære frem en unge. Hvor ofte hadde de to søkt sammen gjennom våren og sommeren før Tordis ble sendt bort? For det var det hun var, innså hun. Sendt bort i skam. Det var ikke Svanhild og Olai som hadde tedd seg så skamløst at folk fikk noe å preke om. For enka som skulle giftes med Olai om noen dager, var fortsatt like smal om livet.
”Hvordan kunne du?”
 
 



post signature

torsdag 25. juli 2013

En liten sommergjest.


I går var jeg og minstejenta ute ved Skjomenbrua og hentet sommergjesten vår.

Vi har fått lånt oss en liten shetlandsponni som Mali pleide å ri en del tidligere - 
før hun ble altfor stor for ham.

Veien er lang og ulent, selv for en firbeint liten sak.
Gjennom skog og mark, opp og ned bakker, på en smal skogsti og elgtråkk.

En liten rast på Ramnflogan.
Skjomenbrua kan skimtes i bakgrunnen.

Turen gikk fint - helt til vi var ca 10 minutter unna huset ...
Da var lille Vicke uheldig og skadet seg på en bakfot.
Det var ingen annen råd enn å ringe veterinær og hente ham med båten på andre siden av fjorden.
Ponnien ble dopet ned og såret måtte syes mange sting.
Utrolig kjipt med en sånn start på ferien hans! 

Så nå går han her, bandasjert og på penicillinkur for å unngå verk i såret ...
Han må ta det helt rolig i to uker.
Akkurat det er vel ikke så ille, siden han bare skulle beite her likevel, men synd på ham er det uansett.

Sliten etter turen i går, og utslått av varmen i dag.
Han har lusket rundt i hagen og hjulpet oss med gressklippingen.

Etter at sola gikk ned, og temperaturen ble litt mer levelig, har han kviknet til.
Pysjen er på, og han er klar for kveldsmat ;)

Trivelig å ha hest her!
Sist det var beitedyr på Mattisheimen, var vel på 60-70-tallet, så det er noen år siden :)
Og gress har vi i søkk og kav, så han skal ikke sulte.

Nå er det bare å krysse fingre og hover for at såret gror som det skal.
Foreløpig ser det veldig bra ut =)

Ha en strålende sommerkveld!




post signature