Romanserien Stina Saga er inspirert av sagnet om Bals gruver. Det er også den påståtte gruvedriften som er bakteppe i serien. Men hvordan kom jeg over sagnet, og hvorfor fattet jeg en slik interesse for de sagnomsuste gruvene i Ofoten …
Det var høst. Jeg, mannen min og svigerbroren min var på ei av turistforeningens hytte på Cunojavre, som ligger på Skjomenfjellet i Narvik. Dagene skulle brukes til jakt og trening av hundene. Men når været ikke var på vår side, og mørket kom sigende tidlig, ble kveldene lange.
I hytta lå en stabel med bøker. Mange bøker. Og bokorm som jeg er, ble flere disse gjennomgått. Noen inneholdt tips til turer i området. Noen var utskrevne hyttebøker, mens andre igjen handlet om lokal historie.
Et av innleggene i hytteboka var skrevet av to jegere som hadde vært på Sitasjavri. De hadde jaktet i et, for dem, ukjent terreng under fjellet Storriten. Her hadde de brått gått på ei lita steinbu. Denne bua mente de skulle være reist av ei samekone ved navn Karen. Karen hadde i sin tid lett etter ei av de myteomspunnende gruvene til Bal. Gruver som var kastet gand over av samene for den uretten de ble offer for under driften av disse.
I ei av historiebøkene fant jeg sagnet om Bals gruver kort omtalt. Og da jeg i tillegg forstod at denne samekona Karen som var nevnt, var min tippoldemor fra Mattisheimen, ble interessen min for alvor vekket.
Karen og Knut Finnesen
Den som finner en eller flere av disse gruvene, og avslørte dens beliggenhet, skal lide en grusom død.
Sagnet sier at Bals kobberverk skal ha eksistert, og opp gjennom årene er det nok mange som har lett etter disse gruvene som skal ha blitt skjult med stein og kastet gand over en gang på 1600-tallet. Men på begynnelsen av 1900-tallet, og til tross for forbannelsen, valgte min tippoldemor Karen Johnsdatter fra Mattisheimen i Skjomen, å lete. Hun hadde fått fortalt fra sin far, som var reindriftssame fra Jukkasjärvi, hvor den ene av Bals tre bortgjemte gruve skulle ligge.
Grusvei inn til Sitashyttene, som ligger ved foten av Storriten.
Karen mente at den skulle være i grensefjellet mellom Storriten (1498 moh) på østsiden av Sitasjavre, og 6 timers gange fra nærmeste gård – Skjombotten. For å skaffe midler til dette foretaket, innviet hun en norskamerikaner i hemmeligheten. Sammen med ham og mannen sin Knut Finnessen, dro de til fjells i slutten av september 1901. Forsøket måtte derimot oppgis raskt, da de ble overfalt av snøstorm og holdt på å fryse i hjel.
Bildet er tatt fra Storriten. Et sted i dette området skal steinbua etter Karen ligge. Jeg har vært på leting, men foreløpig ikke funnet bua.
I 1902 fikk hun i tillegg en formuende handelsmann fra Narvik med på laget, samt 8 mann. Disse skulle arbeide på aksjer og få ta del i gruva for sitt strev. En steingamme ble oppført ved Storriten, en gamme som for øvrig skal stå der den dag i dag. Norsk-amerikaneren og handelsmannen stod for alle utgifter til redskaper, dynamitt og proviant til arbeiderne.
I 17 uker arbeidet mennene på det stedet Karen hadde anvist. Men det var tungt. Først måtte det måkes vekk ei snøskavl på 3 meter. Deretter måtte det sprenges bort is. Hele sommeren og høsten gikk med til dette arbeidet, og da vinteren igjen kom måtte de stanse.
Året etter var det så mye snø i fjellet at arbeidet ikke kunne igangsettes, mens de i 1904 fortsatte arbeidet på samme måte som i 02, uten at de kom noe lenger.
Sommeren 1905 var det 10 mann i arbeid på det anviste stedet. Da arbeidet de halv dag for penger, og halvt for aksjer. Også dette året var det store mengder snø og is som måtte bort, og etter 3 ukers intenst arbeid, og de fortsatt ikke hadde funnet noe tegn til den skjulte gruva, besluttet de å få Karen opp slik at hun bedre kunne påvise hvor den skulle ligge.
Hun kom, og anviste en strekning på breen. De flittige arbeiderne gikk i gang igjen, men også denne gang med negativt resultat.
Det sies at Karen mistet målet den natta. Hun oppførte seg som en sinnsforvirret og mumlet en rekke usammenhengende ord. Dette fortsatte hun med hele neste dag. Hun gjorde tegn til amerikaneren om at hun ville ha tollkniven hans. Denne kastet hun i veggen mens hun mumlet og knurret som en hund. Amerikaneren fortalte da om en kjenning i Amerika, som hadde oppført seg likeens, og som han gjorde frisk ved å lese fadervår over henne. Karen tok deretter kniven og bet om bladet med tennene. Så gjorde hun mine til amerikaneren at han skulle be fadervår. Han gjorde så, og da han hadde sagt amen, fikk Karen målet tilbake.
Da fortalte hun om sine syner den tida hun hadde vært målløs. Bal hadde vært til stede. Hun hadde sett ham. Han var mosegrodd i ansiktet og så fæl ut. Det var da hun hadde kastet kniven.
Karen og arbeiderne hennes lyktes aldri i å finne Bals sagnomspunnede gruve, på tross av at de lette ytterligere tre uker til. De som hadde kastet bort mye tid og arbeid på dette håpløse foretakende, var småbrukere og fiskere fra Skjomen. Og de var nok ikke de eneste som drømte om de rikdommene de ville få om de fant de rike Balsgruvene. I årene etter har det vært flere som har lett på forskjellige steder, uten større hell. Kan hende er det slik som sagnet sier, at disse gruvene aldri skal finnes.
Kilde: Ofoten II, av Magnus Pettersen
***
.
