Ny bok og jubileum!

I dag har jeg et aldri så lite jubileum når det gjelder forfatterskapet mitt.

Det er helt utrolig hvor fort det siste året har gått.

20. februar 2012 var bok 1 i handelen,

og nå er bok 10 av Stina Saga å finne i butikkene.

Den har fått tittelen "Havsang".

God lesing! =)

Omtale av Havsang

​Skakende av frost og skrekk blir Stina reddet av sin nemesis, formann Lippert. Nå er de skuls. Men hvor ble det av han som dyttet henne uti sjøen? Stina nages av tvil og frykt. Samtidig tør hun ikke betro seg til Bjørn – ikke engang da han blir beskyldt for manndrap …

Stina fikk et glimt av den livløse kroppen som lå mellom tangvasene. Mørke, hullete klær. Halvlangt, vått hår. Så stengte brått Bals rygg for sikten. Han pirket i den døde med skotuppen. ”Tatt av dage med en kniv i ryggen, for så å bli dumpet på fjorden,” fastslo han høyt, slik at alle fikk det med seg.
Mengden sto som lammet mens Bal kikket seg rundt og forlangte to av de nærmeste karene frem. ”Vend ham om,” befalte han.

UTDRAG FRA BOKEN:
Lippert jaget hesten fremover. Det store dyret bykset under dem. Stina skumpet frem og tilbake, bare holdt på plass av de sterke armene hans.
Tennene klapret i munnen. Kjevene kjentes som store knuter. Vinden bet i kinnene. En jakke lå tett rundt henne, uten at den ga noe varme. Det våte håret pisket mot ansiktet, frosset til is i den ville farten. Han bannet, for så å prate lavt til henne, men hun hørte ikke ordene. Bare stemmen som vekslet mellom sinne og noe som kunne minne om ømhet og redsel.
Stina mer hang enn satt foran ham. Hun ante ikke hvor han førte henne, og brydde seg ikke om det heller. Noen ganger visste hun ikke om hun var våken. Om hun fortsatt rullet i dønningene og bare forestilte seg den kalde luften mot ansiktet. Det sved i svelget og øynene. Det gjorde vondt i ørene. Hele kroppen verket.
Hun ramlet forover. Det svartnet for henne igjen, men hun ble rykket så hardt tilbake at luften ble slått ut av henne et øyeblikk.
”Du holder deg våken!” Han skrek mot øret hennes. ”Du kan ikke sove!”
Vagt enset hun at tennene klapret i hans munn og. Stemmen dirret. Hun løftet hånden slapt, måtte tvinge den til å lystre, og la den mot den armen som holdt så stramt rundt livet hennes. Fingrene traff et tynt skjorteerme. Iskald hud. Hvorfor var han så tynnkledd? Han som nylig hadde ligget i uvett.
Hesten sprang. Hovene slo med jevne slag mot den snødekte bakken. Innimellom slapp den høye prustelyder, som om den kom med innsigelser mot å bli drevet så hastig frem. Ristingen var ubehagelig. Stina ynket seg lavt, ville be Lippert om å stanse, men ordene kom ikke. Han trengte ikke å skynde på. Hun frøs ikke like mye lenger. Han kunne få den tjukke pelsjakka tilbake – den holdt på å kvele henne, følte hun. Å ha ulvepels mot ansiktet fikk henne til å tenke på Engla, den lille søstera til Bjørn som hadde forsvunnet på fjellet en uværsdag, og som til sist var blitt tatt av vargen. Stina hadde drømt om henne. Hadde kjent dyrepelsen mot sine egne fingre.
Lippert tøylet hesten så brått at Stina falt forover. Men før hun ramlet i bakken, var han der og tok imot. Hun rakk ikke å undre seg over hvordan han hadde kommet seg så raskt og ubemerket ned, før han hadde henne i armene og løp.
”Du … fryser …” Ordene hakket seg over leppene hennes. Hun skjøv pelsen til side. Ville be ham om å kle på seg, men rakk det ikke før han pakket jakka rundt henne igjen.
”I anstendighetens navn,” mumlet han, uten at hun kunne begripe hva han mente.
Han sparket opp døra. Så en til. Det lød som om den siste ble splintret.
”Liv!” Brølet gjallet i hodet hennes og skar vondt i ørene. ”I helvete, Liv! Kom deg ut av senga!”
Det ramlet over hodet hennes. Løpende føtter mot tregulvet. Så ble alt svart.

Tørke ...

Jeg har hatt skikkelig bloggtørke de siste månedene. 

Jeg har tatt utallige bilder, men har rett og slett ikke orket å lage innlegg. 

Men veldig trivelig å se at bloggen blir besøkt, selv om det har skjedd lite her inne :)

Hvordan det blir fremover, får jeg se.

Tenker at det rett og slett kommer nye innlegg når jeg har tid, og orker å blogge.

I vinter var jeg og snoket i et uthus.

Der fant jeg blant annet dette.

Denne muggen likte jeg veldig godt.

Den blir fin å ha markblomster i til sommeren.

Enn så lenge er det tulipaner som får pryde stuebordet.

***

Vi er allerede kommet til mai. 

Her hvor vi bor, er det stort sett fritt for snø.

Men "problemet" for vår del i vinter har ikke vært mengden av snø  - selv om den og har vært stor - men all isen!

Det har vært helt ekstremt i år.

Det har bare vært mm om å gjøre til at vi ikke fikk opp ytterdøra.

Alt som stod utenfor, var frosset fast.

(legg merke til sinkbøtta ved hushjørnet ...)

Nå er heldigvis stort sett all isen borte, men bakken er temmelig våt ...

Så nå blir det spennende å se om blomstrene mine har overlevd måneder under en halv meter is.

Ha ei super helg!

=)

I bøtter og spann ...

Det står fortsatt til liv =)

Bloggen har vært nedprioritert i tillegg til at jeg har vært hjemme i Håkvik de siste ukene,

og da har jeg lite å blogge om.

Men nå har jeg vært på plass på Mattisheimen igjen siden onsdag.

Ukene flyr mot vår, selv om det ikke virker slik akkurat nå.

Det er bare noen dager siden vi fikk et temmelig stort snøfall - og mer skal det visst komme det neste døgnet. I tillegg melder det kald fremover.

Men skikkelig vår tidlig i mars her i nord, er nok for mye å forlange.

Isteden får jeg trøste meg med vårblomster i bøtter og spann, og tenke på at det ikke er så fryktelig lenge til det spirer og gror på bakken.

Lyslykter laget av ballonger fylt med vann.

Om du ikke har fått med deg hvordan det gjøres, ligger det fremgangsmåte på youtube.

Selv nyter jeg for det meste dagene inne med fyr i ovnen, stearinlys, god te og småkaker mens jeg skriver videre på Stina Saga.

Dette våknet vi forøvrig til i morges. 

Vakkert! Jeg tar gjerne vinter noen uker til dersom det holder seg som dette =)

I dag har jeg forresten et innlegg på forlagets blogg Serieliv, hvor jeg forteller hva min favorittbok er.

Du kan lese innlegget her . 

Ei fantastisk fin bok som jeg anbefaler på det sterkeste! 

Ha ei fortsatt fin helg!

Herlig i ull ...

Jeg fant et gammelt ullteppe i et uthus jeg var innom for noen uker siden.

Jeg ristet det fritt for rusk, raskt og støv (og en og annen muselort, som jeg gjorde mitt beste for ikke å se), og tok det med meg hjem.

Synes det var uimotståelig, samme hvor "ekkelt" det så ut - det ble båret ut på strak arm, holdt mellom tommel og pekefinger.

Etter noen runder i vaskemaskinen, så var det så godt som nytt =)

De duse fargene passer fint til det øvrige interiøret hos oss på Mattisheimen.

Tror aldri jeg kan få for mange ullpledd.

Jeg, som er en skikkelig frossenpinn, 

synes det er godt å ha over skuldrene eller fanget - i senga på kalde vinternetter, 

og ute på kjølige kvelder.

Ha ei god helg!

Søte, strikkede kluter ...

Jeg er i strikkemodus for tida.

Og heldigvis for det, for jeg fikk plutselig lyst på mange strikkede vaskekluter

og håndklær.

Bomullsgarnet bestilte jeg fra Sparkjøp da de hadde garnsalg i januar.

Rosa, blått og gult.

Leker litt med forskjellige strukturer i klutene.

Fine hjerter.

Så får vi se hvor mange kluter jeg strikker før jeg går lei :)

Målet er at jeg kun skal ha slike vaskekluter og håndklær til badet på Mattisheimen.

Ha en super tirsdag alle som er innom!

Ny uke, og ny bok ...

Skal si ukene flyr!

Da var vi jammen kommet til 11. februar - noe som betyr at det er ei ny Stina Saga-bok i salg,

for de av dere som venter på den.

Vi er kommet til bok nr 8 i rekken, som har fått navnet

Stormtid. 

 

 

 

 

Stina er skremt etter brannen i stua, og hun er overbevist om at den ble påsatt. Men hun vil ikke røpe sin frykt for Bjørn. Ingenting skal få komme i veien for dem nå. De har hatt nok motgang, og hun venter bare på at kapellanen skal lyse for dem – og vie dem, slik at de blir bundet til hverandre for livet.

Synet av den arme skikkelsen i gapestokken skar i Stinas hjerte.
Kapellanen hevet pekefingeren advarende. ”Et syndens barn. Avlet i løsaktighet og født med løgnen til kappe, dersom tøsen ikke gjør opp for sine synder.”
”Du stanser meg ikke,” sa Stina advarende til Bjørn da han forsøkte å hindre henne i å ta seg frem. ”Jeg må gjøre dette. Jeg får ikke fred ellers.”
UTDRAG FRA BOKEN:
Stina hostet. Det stakk i halsen. Håndflatene kjentes vablete da hun rygget unna. Det sved varmt i akselen etter å ha støtt den mot den varme døra.
”Hjelp!” Hun skrek. Noen måtte jo komme henne til unnsetning! De kunne ikke unngå å se brannen. Den måtte synes godt i mørket selv fra smelteverket.
Hun la armen over nesen og munnen. Tårene rant. Det gjorde vondt i brystet. Fortvilet løp hun tilbake mot grua, grep den halvfulle vannbøtta – og kastet den mot flammene som slikket rundt døra. Hun hadde ingen mulighet til å slukke innenfra. Hun visste det allerede før ilden freste, for så å blusse opp igjen. Den lille vannskvetten hadde ikke engang vært nok til å slukke i grua, om det var det hun hadde forsøkt.
”Gode Gud …” Hun hvisket hest og vred de såre nevene i hverandre. ”Tenk, Stina. Tenk!” formante hun seg selv. Hun kunne ikke la panikken ta over, men det var vanskelig å la være. Hvordan hun enn snudde og vendte på det, var hun innestengt i en brennende stue. Det kunne ikke ta lange tiden før torven på taket tok fyr. Og dersom døra var lukket med slåen utenfra, var det heller ingen som ville skjønne at hun befant seg her inne. Ikke før det var for sent.
Hun kikket rundt seg. Røyken lå tett i rommet. Et øyeblikk vurderte hun om det var mulig å smyge seg gjennom ljoren i taket. Men den var for smal, og hun rakk uansett ikke opp.
Blindet av røyk og tårer krøp hun på kne over gulvet. Redselen jog med skarpe klør gjennom henne. Men midt i frykten stakk fortvilelsen. Bordet hun var så glad i, ville brenne opp. Hun hadde ingen mulighet til å få det ut. De fine utskjæringene til faren ville gå opp i røyk.
Hun veltet stubben de brukte som krakk og rullet den foran seg mot utgangen. Det var folk utenfor. Hun hørte de hissige mannfolkstemmene, men hun greide ikke å rope. Maktet ikke å trekke været tilstrekkelig til å gi seg til kjenne.
Føttene skalv da hun reiste seg og festet grepet om stubben. Hvor hun hentet krefter fra for å løfte den, fattet hun ikke, for den var både tung og uhåndterlig. Håndflatene sved mot den grove barken. Hun gnurte tennene mot hverandre, tok sikte på dørbladet gjennom røyken – og sprang.
Hun var nær ved å miste pusten i sammenstøtet. Gnistfokket sto rundt henne da hun dundret inn i døra. Hun mistet taket og skrek hest da stubben skrapte opp leggen. Det kjentes som om all hud ble flerret bort. Ilden varmet kinnene, men hun enset det knapt. Hun visste ikke om hun skulle flire eller skrike. Hensikten hadde ikke vært å mate etter på varmen, men den tørre stubben sto i brann før hun greide å trekke den unna, og hun var fortsatt like innestengt.
Svetteperlene sildret over pannen. Det gjorde vondt å trekke været. Hun hostet og krøket seg ned på gulvet. Neglene grov seg ned i den hardtrampede jorda, som om hun innbilte seg at hun kunne grave seg ut. Hun hadde et håp om at den tunge og våte snøen på taket ville hindre at ilden spredte seg dit. Utenfor var karene i gang med slukkingen, men det lot til å gå sakte. Det tok en stund å skaffe bøtter, og var de ikke mange nok, måtte de springe frem og tilbake med vannet i stedet for å danne en lenke. Og kan hende valgte de heller å væte de andre stuene for å hindre at de også tok fyr.
Hun rykket til av et brak. Først trodde hun det var stua som raste. Hun slo armene over hodet for å verge seg mot treverket som ville komme ramlende over henne. Men så var det som om ilden avtok noe, og brått innså hun at dørbladet var borte.
Hun tenkte ikke. Kom seg kvikt på føttene og sprang mot åpningen. Ilden var varm mot ansiktet. Et øyeblikk slo det henne at hun burde ha dekket seg til med en fell, men hun kunne ikke ta seg tid til å snu. Hun skrek idet hun kastet seg ut.
”Men i helsike! Er det folk der inne?”
Stina maktet ikke å svare. Hun rullet seg rundt i snøen. Lukten av svidd hår og brent tøy stakk i nesen. Hun visste ikke om det var tilfellet, men dersom ilden hadde fatnet i henne og, var dette den eneste måten å slukke den på. Hun var lite lysten på å bli kastet i Børsvannet.
”Er det flere?”
En neve ble lagt på akselen hennes og tvang henne til å stanse. Hun gjenkjente stemmen som en av grannenes. ”Nei,” hvisket hun. Stemmen var gråtkvalt. ”Det var bare meg.”
”Er du uskadd? Hva i svarte gjorde du inne? Slåen var for. Jeg så det jo selv!”
Ustødig satte hun seg opp. ”Jeg … jeg tror jeg er uskadd …” Nevene skaket så hun ikke greide å kjenne etter. Brannsårene i håndflatene gjorde ikke mer vondt enn at det skulle være til å leve med. Hun stakk fingrene raskt ned i den kalde snøen. Brystet og halsen ville bli bedre bare hun fikk trukket inn frisk luft. Om stakken var svidd, var det absolutt ikke verdens undergang.
”Slåen må ha falt ned da jeg lukket meg inn. Den har vært litt løs i det siste. Karene var ment å ordne den, men …” Hun så mot det gapende hullet i stua og var glad for at døra hadde gitt etter til sist. ”Det går bra … jeg klarer meg.”
Han kom seg på føttene. De var bare fem. De skulle ha vært mange flere. Tre løp til og fra Børsvannet, mens den fjerde sto ved stua og skuffet snø på veggen.
Stina trakk pusten hivende. Rundt svingen kom flere karer springende med Ivar i spissen. Så var gruvesluskene på tur ned. Men det hadde virket verre innenfra, så hun. Det var som om ilden ikke helt fikk tak i tømmeret. Kan hende var slukkingen kommet raskere i gang enn hun først hadde trodd og at det mest hadde gått utover døra.
De fikk prise seg lykkelige over at dette ikke hadde hendt i sommer. Med varmen og tørken som hadde vært da, var det ikke bare denne stua som ville ha vært fortapt.
Kvalmen bølget i magen. Hun svelget tungt og huket seg sammen. Forsøkte å dempe trangen til å kaste opp.
”Stina!”
”Mikkel,” stønnet hun med pannen mot snøen. Hun var så uvel. Kroppen dirret. Det dunket i hodet. Karenes stemmer lød som surr i bakgrunnen.
”Hva i himmelens navn har skjedd?” Mikkel sank andpusten i kne ved siden av henne.
”Brann, Mikkel,” sa hun lavt, som om det var forklaring nok.
”Jeg så det fra matstua. Men hvordan?”
Hun svarte ham ikke. Det var for vanskelig å sette ord på at noen sto henne etter livet, for det ble så mye mer virkelig da. Hun hadde aldri gjort noen noe vondt. Ikke med hensikt, i det minste. Visst hadde hun nesten daglig munnhuggerier med Olai, men hun kunne ikke forestille seg at han var så ond at han forsøkte å gjøre det av med henne. Truslene hans var ikke blitt til noe mer. Han nøt bare å se henne usikker og engstelig. Om han hadde villet, kunne han ha sådd mistankene sine i fogden, men så vidt hun visste, hadde han ikke gjort det. Men kanskje var hun for villig til å se det beste i folk. Kan hende var hun blåøyd. Og i dette tilfellet var det ikke bare henne det hadde gått ut over. Det var seks karfolk som var blitt husløse i løpet av en ettermiddag.
Avtrykket etter nevene hennes farget nysnøen svart da hun rettet seg opp. Lenken av karfolk fra Børsvannet var blitt lengre. Bøttene gikk hurtig fra neve til neve før vannet ble kastet på den ulmende stueveggen.
Hun møtte Mikkels blikk gjennom de dalene snøfillene. Nyven over neseryggen hans rørte henne, for det var så mye engstelse å lese i ansiktet hans.
”Stua ble påtent,” sa hun lavt. Stemmen skalv. ”Som om ikke det var nok, Mikkel, så ble døra sperret fra utsiden.”

 

God lesning!

=)



Mattisheimen by night ...

Forsøker å bli kjent med speireflekskameraet som vi kjøpte for snart et år siden ...

Tør liksom ikke å trykke - redd for å ødelegge noe =D

Men i natt var det så fin måne, og jeg måtte ut med kameraet og stativet -

forsøkte å huske hvilke innstillinger Geir har gjort sitt beste for å prente inn hos meg.

Men jeg er så dum på slike tekniske ting.

Etter mange forsøk fikk jeg det sånn høvelig til.

Huset, med lysene fra sivilisasjonen i bakgrunnen, gir en vakker himmel.

Kongsbakk, Lengenes og Elvegård langt der inne.

***

Ellers snør vi nesten ned her oppe.

Da vinteren jeg ønsket meg, omsider kom, så var det ikke småtteri som lavet ned.

Nå er det nok.

Vil jo se sola, som har vært gjemt bak skyene i snart to uker! :)

Ønsker alle en riktig god helg!