mandag 11. februar 2013

Ny uke, og ny bok ...

Skal si ukene flyr!
Da var vi jammen kommet til 11. februar - noe som betyr at det er ei ny Stina Saga-bok i salg,
for de av dere som venter på den.
Vi er kommet til bok nr 8 i rekken, som har fått navnet
Stormtid
 
 
 
 
Stina er skremt etter brannen i stua, og hun er overbevist om at den ble påsatt. Men hun vil ikke røpe sin frykt for Bjørn. Ingenting skal få komme i veien for dem nå. De har hatt nok motgang, og hun venter bare på at kapellanen skal lyse for dem – og vie dem, slik at de blir bundet til hverandre for livet.

Synet av den arme skikkelsen i gapestokken skar i Stinas hjerte.
Kapellanen hevet pekefingeren advarende. ”Et syndens barn. Avlet i løsaktighet og født med løgnen til kappe, dersom tøsen ikke gjør opp for sine synder.”
”Du stanser meg ikke,” sa Stina advarende til Bjørn da han forsøkte å hindre henne i å ta seg frem. ”Jeg må gjøre dette. Jeg får ikke fred ellers.”
UTDRAG FRA BOKEN:
Stina hostet. Det stakk i halsen. Håndflatene kjentes vablete da hun rygget unna. Det sved varmt i akselen etter å ha støtt den mot den varme døra.
”Hjelp!” Hun skrek. Noen måtte jo komme henne til unnsetning! De kunne ikke unngå å se brannen. Den måtte synes godt i mørket selv fra smelteverket.
Hun la armen over nesen og munnen. Tårene rant. Det gjorde vondt i brystet. Fortvilet løp hun tilbake mot grua, grep den halvfulle vannbøtta – og kastet den mot flammene som slikket rundt døra. Hun hadde ingen mulighet til å slukke innenfra. Hun visste det allerede før ilden freste, for så å blusse opp igjen. Den lille vannskvetten hadde ikke engang vært nok til å slukke i grua, om det var det hun hadde forsøkt.
”Gode Gud …” Hun hvisket hest og vred de såre nevene i hverandre. ”Tenk, Stina. Tenk!” formante hun seg selv. Hun kunne ikke la panikken ta over, men det var vanskelig å la være. Hvordan hun enn snudde og vendte på det, var hun innestengt i en brennende stue. Det kunne ikke ta lange tiden før torven på taket tok fyr. Og dersom døra var lukket med slåen utenfra, var det heller ingen som ville skjønne at hun befant seg her inne. Ikke før det var for sent.
Hun kikket rundt seg. Røyken lå tett i rommet. Et øyeblikk vurderte hun om det var mulig å smyge seg gjennom ljoren i taket. Men den var for smal, og hun rakk uansett ikke opp.
Blindet av røyk og tårer krøp hun på kne over gulvet. Redselen jog med skarpe klør gjennom henne. Men midt i frykten stakk fortvilelsen. Bordet hun var så glad i, ville brenne opp. Hun hadde ingen mulighet til å få det ut. De fine utskjæringene til faren ville gå opp i røyk.
Hun veltet stubben de brukte som krakk og rullet den foran seg mot utgangen. Det var folk utenfor. Hun hørte de hissige mannfolkstemmene, men hun greide ikke å rope. Maktet ikke å trekke været tilstrekkelig til å gi seg til kjenne.
Føttene skalv da hun reiste seg og festet grepet om stubben. Hvor hun hentet krefter fra for å løfte den, fattet hun ikke, for den var både tung og uhåndterlig. Håndflatene sved mot den grove barken. Hun gnurte tennene mot hverandre, tok sikte på dørbladet gjennom røyken – og sprang.
Hun var nær ved å miste pusten i sammenstøtet. Gnistfokket sto rundt henne da hun dundret inn i døra. Hun mistet taket og skrek hest da stubben skrapte opp leggen. Det kjentes som om all hud ble flerret bort. Ilden varmet kinnene, men hun enset det knapt. Hun visste ikke om hun skulle flire eller skrike. Hensikten hadde ikke vært å mate etter på varmen, men den tørre stubben sto i brann før hun greide å trekke den unna, og hun var fortsatt like innestengt.
Svetteperlene sildret over pannen. Det gjorde vondt å trekke været. Hun hostet og krøket seg ned på gulvet. Neglene grov seg ned i den hardtrampede jorda, som om hun innbilte seg at hun kunne grave seg ut. Hun hadde et håp om at den tunge og våte snøen på taket ville hindre at ilden spredte seg dit. Utenfor var karene i gang med slukkingen, men det lot til å gå sakte. Det tok en stund å skaffe bøtter, og var de ikke mange nok, måtte de springe frem og tilbake med vannet i stedet for å danne en lenke. Og kan hende valgte de heller å væte de andre stuene for å hindre at de også tok fyr.
Hun rykket til av et brak. Først trodde hun det var stua som raste. Hun slo armene over hodet for å verge seg mot treverket som ville komme ramlende over henne. Men så var det som om ilden avtok noe, og brått innså hun at dørbladet var borte.
Hun tenkte ikke. Kom seg kvikt på føttene og sprang mot åpningen. Ilden var varm mot ansiktet. Et øyeblikk slo det henne at hun burde ha dekket seg til med en fell, men hun kunne ikke ta seg tid til å snu. Hun skrek idet hun kastet seg ut.
”Men i helsike! Er det folk der inne?”
Stina maktet ikke å svare. Hun rullet seg rundt i snøen. Lukten av svidd hår og brent tøy stakk i nesen. Hun visste ikke om det var tilfellet, men dersom ilden hadde fatnet i henne og, var dette den eneste måten å slukke den på. Hun var lite lysten på å bli kastet i Børsvannet.
”Er det flere?”
En neve ble lagt på akselen hennes og tvang henne til å stanse. Hun gjenkjente stemmen som en av grannenes. ”Nei,” hvisket hun. Stemmen var gråtkvalt. ”Det var bare meg.”
”Er du uskadd? Hva i svarte gjorde du inne? Slåen var for. Jeg så det jo selv!”
Ustødig satte hun seg opp. ”Jeg … jeg tror jeg er uskadd …” Nevene skaket så hun ikke greide å kjenne etter. Brannsårene i håndflatene gjorde ikke mer vondt enn at det skulle være til å leve med. Hun stakk fingrene raskt ned i den kalde snøen. Brystet og halsen ville bli bedre bare hun fikk trukket inn frisk luft. Om stakken var svidd, var det absolutt ikke verdens undergang.
”Slåen må ha falt ned da jeg lukket meg inn. Den har vært litt løs i det siste. Karene var ment å ordne den, men …” Hun så mot det gapende hullet i stua og var glad for at døra hadde gitt etter til sist. ”Det går bra … jeg klarer meg.”
Han kom seg på føttene. De var bare fem. De skulle ha vært mange flere. Tre løp til og fra Børsvannet, mens den fjerde sto ved stua og skuffet snø på veggen.
Stina trakk pusten hivende. Rundt svingen kom flere karer springende med Ivar i spissen. Så var gruvesluskene på tur ned. Men det hadde virket verre innenfra, så hun. Det var som om ilden ikke helt fikk tak i tømmeret. Kan hende var slukkingen kommet raskere i gang enn hun først hadde trodd og at det mest hadde gått utover døra.
De fikk prise seg lykkelige over at dette ikke hadde hendt i sommer. Med varmen og tørken som hadde vært da, var det ikke bare denne stua som ville ha vært fortapt.
Kvalmen bølget i magen. Hun svelget tungt og huket seg sammen. Forsøkte å dempe trangen til å kaste opp.
”Stina!”
”Mikkel,” stønnet hun med pannen mot snøen. Hun var så uvel. Kroppen dirret. Det dunket i hodet. Karenes stemmer lød som surr i bakgrunnen.
”Hva i himmelens navn har skjedd?” Mikkel sank andpusten i kne ved siden av henne.
”Brann, Mikkel,” sa hun lavt, som om det var forklaring nok.
”Jeg så det fra matstua. Men hvordan?”
Hun svarte ham ikke. Det var for vanskelig å sette ord på at noen sto henne etter livet, for det ble så mye mer virkelig da. Hun hadde aldri gjort noen noe vondt. Ikke med hensikt, i det minste. Visst hadde hun nesten daglig munnhuggerier med Olai, men hun kunne ikke forestille seg at han var så ond at han forsøkte å gjøre det av med henne. Truslene hans var ikke blitt til noe mer. Han nøt bare å se henne usikker og engstelig. Om han hadde villet, kunne han ha sådd mistankene sine i fogden, men så vidt hun visste, hadde han ikke gjort det. Men kanskje var hun for villig til å se det beste i folk. Kan hende var hun blåøyd. Og i dette tilfellet var det ikke bare henne det hadde gått ut over. Det var seks karfolk som var blitt husløse i løpet av en ettermiddag.
Avtrykket etter nevene hennes farget nysnøen svart da hun rettet seg opp. Lenken av karfolk fra Børsvannet var blitt lengre. Bøttene gikk hurtig fra neve til neve før vannet ble kastet på den ulmende stueveggen.
Hun møtte Mikkels blikk gjennom de dalene snøfillene. Nyven over neseryggen hans rørte henne, for det var så mye engstelse å lese i ansiktet hans.
”Stua ble påtent,” sa hun lavt. Stemmen skalv. ”Som om ikke det var nok, Mikkel, så ble døra sperret fra utsiden.”
 
God lesning!
=)



post signature

3 kommentarer:

  1. Hej! Tittar in och vill önska dig en skön vecka!
    Kram Sirpa

    SvarSlett
  2. Hei på deg:) Jeg har allerede lest ut denne boken også. Du er god til å skrive. Riktig spennende! Nesten så jeg ikke klarer å vente på neste. Håper den kommer før jeg skal ut å fly til USA. Hadde vært kjekt å ha den som lesestoff.

    Ønsker deg en koselig mandagskveld.

    Klemmer fra Hjørdis

    SvarSlett
  3. Jeg er akkurat ferdig med den forrige, og gleder meg til den nye.

    SvarSlett

Jeg blir veldig glad om du legger igjen en kommentar :)

På grunn av ekstremt mye nettsøppel ser jeg meg dessverre nødt til å legge inn krav om ordrebekreftelse før kommentaren postes. Leit, fordi jeg vet det er irriterende. Men jeg orker ikke lenger å slette flere hundre spam-mail daglig ...