Tur til Mattisheimen ...

I går tok jeg beina fatt og gikk inn til Mattisheimen.

Litt tyngre å gå nå, enn det er når terrenget er helt avbæret. 

Men tar en bare tida til hjelp, så kommer en frem til slutt =)

To timer tok turen, men da gikk jeg sakte og hadde mange stopp - bl.a for å ta bilder.

Sola forsvinner bak fjellet.

Her på Mattisheimen har vi fortsatt noen uker igjen med sol.

Den forsvinner for vinteren rundt 20. november - så har vi den her igjen 20. januar.

Stien innover følger fjellsida, men de fleste steder er skogen så tett at det er vanskelig å se fjorden.

Noen steder var det nesten helt avbæret etter snøfallet som kom i forrige uke ...

(forøvrig utrolig kjekt at stien innover er merket skikkelig. Jammen ikke helt enkelt å skulle finne frem når snøen har lagt seg :) )

... mens andre steder var det adskillig mer snø.

Da var det godt for Hanna at jeg gikk først og tråkket vei :)

Fine isskulpturer.

Elver og bekker har foreløpig ikke frosset til.

Snart fremme og har omsider fått fin utsikt innover Skjomenfjorden.

Her, fra Sogarhågen, kan huset skimtes mellom trærne.

Hanna er nok og glad for snart å få komme i hus.

Tungt for en liten hund å gå i så mye snø.

Adskillig mindre snø rundt huset enn det var forrige helg. Vi har hatt mildvær og vind i noen dager,

men i dag er det kaldt igjen.

Om noen timer er helga over, og vi må tusle ut samme vei :)

Ha en fin søndag alle som er innom!

På leting etter Bals gruver ...

Romanserien Stina Saga er inspirert av sagnet om Bals gruver. Det er også den påståtte gruvedriften som er bakteppe i serien. Men hvordan kom jeg over sagnet, og hvorfor fattet jeg en slik interesse for de sagnomsuste gruvene i Ofoten …

Det var høst. Jeg, mannen min og svigerbroren min var på ei av turistforeningens hytte på Cunojavre, som ligger på Skjomenfjellet i Narvik. Dagene skulle brukes til jakt og trening av hundene. Men når været ikke var på vår side, og mørket kom sigende tidlig, ble kveldene lange.

I hytta lå en stabel med bøker. Mange bøker. Og bokorm som jeg er, ble flere disse gjennomgått. Noen inneholdt tips til turer i området. Noen var utskrevne hyttebøker, mens andre igjen handlet om lokal historie.

Et av innleggene i hytteboka var skrevet av to jegere som hadde vært på Sitasjavri. De hadde jaktet i et, for dem, ukjent terreng under fjellet Storriten. Her hadde de brått gått på ei lita steinbu. Denne bua mente de skulle være reist av ei samekone ved navn Karen. Karen hadde i sin tid lett etter ei av de myteomspunnende gruvene til Bal. Gruver som var kastet gand over av samene for den uretten de ble offer for under driften av disse.

I ei av historiebøkene fant jeg sagnet om Bals gruver kort omtalt. Og da jeg i tillegg forstod at denne samekona Karen som var nevnt, var min tippoldemor fra Mattisheimen, ble interessen min for alvor vekket.

Karen og Knut Finnesen

Den som finner en eller flere av disse gruvene, og avslørte dens beliggenhet, skal lide en grusom død.

Sagnet sier at Bals kobberverk skal ha eksistert, og opp gjennom årene er det nok mange som har lett etter disse gruvene som skal ha blitt skjult med stein og kastet gand over en gang på 1600-tallet. Men på begynnelsen av 1900-tallet, og til tross for forbannelsen, valgte min tippoldemor Karen Johnsdatter fra Mattisheimen i Skjomen, å lete. Hun hadde fått fortalt fra sin far, som var reindriftssame fra Jukkasjärvi, hvor den ene av Bals tre bortgjemte gruve skulle ligge.

Grusvei inn til Sitashyttene, som ligger ved foten av Storriten.

Karen mente at den skulle være i grensefjellet mellom Storriten (1498 moh) på østsiden av Sitasjavre, og 6 timers gange fra nærmeste gård – Skjombotten. For å skaffe midler til dette foretaket, innviet hun en norskamerikaner i hemmeligheten. Sammen med ham og mannen sin Knut Finnessen, dro de til fjells i slutten av september 1901. Forsøket måtte derimot oppgis raskt, da de ble overfalt av snøstorm og holdt på å fryse i hjel.

Bildet er tatt fra Storriten. Et sted i dette området skal steinbua etter Karen ligge. Jeg har vært på leting, men foreløpig ikke funnet bua.

I 1902 fikk hun i tillegg en formuende handelsmann fra Narvik med på laget, samt 8 mann. Disse skulle arbeide på aksjer og få ta del i gruva for sitt strev. En steingamme ble oppført ved Storriten, en gamme som for øvrig skal stå der den dag i dag. Norsk-amerikaneren og handelsmannen stod for alle utgifter til redskaper, dynamitt og proviant til arbeiderne.

I 17 uker arbeidet mennene på det stedet Karen hadde anvist. Men det var tungt. Først måtte det måkes vekk ei snøskavl på 3 meter. Deretter måtte det sprenges bort is. Hele sommeren og høsten gikk med til dette arbeidet, og da vinteren igjen kom måtte de stanse.

Året etter var det så mye snø i fjellet at arbeidet ikke kunne igangsettes, mens de i 1904 fortsatte arbeidet på samme måte som i 02, uten at de kom noe lenger.

Sommeren 1905 var det 10 mann i arbeid på det anviste stedet. Da arbeidet de halv dag for penger, og halvt for aksjer. Også dette året var det store mengder snø og is som måtte bort, og etter 3 ukers intenst arbeid, og de fortsatt ikke hadde funnet noe tegn til den skjulte gruva, besluttet de å få Karen opp slik at hun bedre kunne påvise hvor den skulle ligge.

Hun kom, og anviste en strekning på breen. De flittige arbeiderne gikk i gang igjen, men også denne gang med negativt resultat.

Det sies at Karen mistet målet den natta. Hun oppførte seg som en sinnsforvirret og mumlet en rekke usammenhengende ord. Dette fortsatte hun med hele neste dag. Hun gjorde tegn til amerikaneren om at hun ville ha tollkniven hans. Denne kastet hun i veggen mens hun mumlet og knurret som en hund. Amerikaneren fortalte da om en kjenning i Amerika, som hadde oppført seg likeens, og som han gjorde frisk ved å lese fadervår over henne. Karen tok deretter kniven og bet om bladet med tennene. Så gjorde hun mine til amerikaneren at han skulle be fadervår. Han gjorde så, og da han hadde sagt amen, fikk Karen målet tilbake.

Da fortalte hun om sine syner den tida hun hadde vært målløs. Bal hadde vært til stede. Hun hadde sett ham. Han var mosegrodd i ansiktet og så fæl ut. Det var da hun hadde kastet kniven.

Karen og arbeiderne hennes lyktes aldri i å finne Bals sagnomspunnede gruve, på tross av at de lette ytterligere tre uker til. De som hadde kastet bort mye tid og arbeid på dette håpløse foretakende, var småbrukere og fiskere fra Skjomen. Og de var nok ikke de eneste som drømte om de rikdommene de ville få om de fant de rike Balsgruvene. I årene etter har det vært flere som har lett på forskjellige steder, uten større hell. Kan hende er det slik som sagnet sier, at disse gruvene aldri skal finnes.

Kilde: Ofoten II, av Magnus Pettersen

***

Dette innlegget stod på trykk på bloggen Serieliv for noen uker siden.

Renate

.

Litt kry ...

Jeg har ikke akkurat grønne fingre ...

Derfor er jeg litt kry for at jeg har greid å holde liv i de to St. Pauliene jeg kjøpte i vår.

De har stått i vinduet på Mattisheimen gjennom hele sommeren og høsten.

Jeg husker at min oldemor alltid hadde vinduskarmene fulle av denne sorten.

De fleste i lilla og rosa.

Mine er svakt rosa/lilla med en mørkere nyanse om kanten på blomsten.

Nå har de flyttet til Håkvik for vinteren.

Får se hvor lenge de lever her ;)

Ha en fin dag!

Stina Saga bok 6 i salg!

I dag er boken Veiskille å finne i butikkene 

for de av dere som ikke abonnerer på serien og allerede har fått den i postkassa.

Det er den 6. i rekken om Stina.

Mens Bjørn blir ført vekk av lensmannen, begynner kirkeklokka brått å kime. Det oppstår panikk på kirkebakken idet folk skjønner hva som har hendt. Det har gått et nytt ras i gruva! Stina vet hvem som befinner seg der inne, og ingen får hindre henne fra å delta i redningsarbeidet – selv ikke Lippert. 

Stina gispet og slo hånden for munnen. Huden nuppet seg under trøya. Hun ville ha kjent ham igjen hvor som helst, om han var aldri så utmagret og uflidd. Det var noe ved bevegelsene hans og måten han dro neven gjennom den skitne luggen på. Noe ved selve ganglaget, til tross for fotlenkene. 

UTDRAG FRA BOKEN:
”Vi trenger så mange som mulig opp til gruva!” 
Kirkeklokka kimte fortsatt, men ellers var det uhyggelig stille på kirkebakken. Bal hadde senket stemmen etter å ha fått alles oppmerksomhet. Blikket hans saumfor forsamlingen. ”Sigurd Dahl!” 
Folk kikket rundt seg, deretter trådte en godt voksen kar ut av mengden. 
”Det er blitt meg fortalt at et lag skal være innesperret. Jeg gir deg overoppsyn med redningsaksjonen inntil videre!” 
Sigurd gjorde et kort nikk. Han virket ikke helt fornøyd med oppgaven. De hadde vært med på dette før, karene. Flere ganger hadde de måttet gå sammen for å berge arbeidskamerater ut fra fjellet, og i slike tilfeller arbeidet de alltid på samme lag. Men de trengte en som kunne lede dem og fordele oppgaver, slik at ikke alle tråkket i hælene på hverandre og gjorde de samme tingene. 
”Stina, er Erling …” 
Hun brøt Mikkel av ved å nikke heftig. Hun visste hva han skulle spørre om. Han trengte ikke å forme de siste ordene. 
Mikkel holdt henne hardt fra før. Nå klemte han enda hardere. Det var som om hun forsvant i armene hans, og hun var glad for det. Hun visste ikke om hun ville ha greid å holde seg på føttene ved egen hjelp dersom han ikke hadde holdt henne. Om han slapp, ville hun segne sammen. 
Kapellanen, som hadde stilt seg opp ved siden av Bal, tok ordet. Med nevene foldet ga den ulenkelige skikkelsen karene noen raske gudsord med på veien. Stina fikk ikke med seg hva han sa. Hjerteslagene og suset i hodet overdøvet alt annet. Mikkel pustet tungt og anstrengt bak ryggen hennes, uten å lempe på taket han hadde om henne, og hun kramholdt om underarmene hans. 
”Herren være med dere!” avsluttet kapellanen med en dyster mine og vendte dem ryggen. 
Stina holdt enda fastere i Mikkel. Hvorfor skulle Herren være med karene som skulle ta seg inn i fjellet når han ikke hadde holdt hånden sin over dem som akkurat nå kanskje lå skadet eller knust under de sammenraste massene i gruva? Hvordan valgte Han ut hvem han skulle vokte? 
De løsrev seg fra mengden, de som skulle. Det hastet. Tiden hadde mye å si. De kunne risikere at luften tok slutt inne i fjellet, og det var langt å gå til gruva. 
Mikkel spurte ikke om hun skulle være med da han dro henne etter seg. Han kjente henne vel såpass at han visste hun ikke kom til å nøye seg med å tråkke hvileløst rundt nede i bygda og vri nevene. Resten av kirkelyden ble stående tause igjen i regnet, mens tåken krøp stadig lenger ned i fjellsiden. 

Det sved i halsen. Den rustne smaken av blod lå ram og sterk i munnhulen. Hun løp så raskt hun kunne, men likevel var det ikke til å unngå at hun ble hengende etter de søndagskledde karfolkene. Bare Mikkel tok seg bryet med å holde følge med henne. 
”Jeg sinker deg. Du trenger ikke å vente,” presset hun frem og bøyde seg forover for å finne pusten. ”Jeg kjenner veien. Du gjør mer nytte for deg der oppe enn å handleie meg.” 
Han ristet på hodet. Den fuktige luften, iblandet svette, fikk det brunbarkede ansiktet hans til å glitre. Jakka hadde han dratt av seg og hengt over armen da de startet oppstigningen. 
”De er mange nok til å sette i gang. Jeg vil ikke forlate deg her alene. Dessuten er de ikke så langt foran oss. Det er bare tåka som stenger for sikten.” 
Han pustet ikke mindre tungt enn henne, merket hun. Kanskje var det greit for ham å holde følge. Mikkel var ikke av dem som slet ut kommagsålene på denne veien. Og visst satte hun pris på den omsorgen han synte. 
”Kan hende ville du helst ha ventet nede i bygda?” spurte han og så grunnende på henne. 
Stina fikk bare ristet på hodet. Hun kunne ikke ha gjort det. Hun var nødt til å være her, følte hun. Kan hende kunne hun være til nytte i stedet for å sitte uvirksom. 
”Da er det ingenting å preke om,” fortsatte han, grep etter den klamme hånden hennes og la i vei igjen. ”Jeg har ikke til hensikt å etterlate deg her, om du mener du er aldri så kjent.” 
Stina følte at hun mer subbet enn sprang etter ham. Det var tungt å flytte føttene. Veien opp var ujevn og sølete etter nattens og morgenens regnskyll. Men hun løsgjorde seg ganske snart fra hånden hans. Det var så bratt at hun trengte begge nevene fri. Hun støtte dem mot lårene for hvert skritt, og løftet samtidig opp den våte skjørtekanten som slo rundt leggene. Vannet sildret i små bekkefar og trakk inn i treskoene. En fugl skrek hest i tåkehavet, og lyden ga henne frysninger på ryggen. Hun håpet det ikke var en ravn. Det var så vanskelig å skjelne lyder i den tette skodda, og den svarte fuglen varslet ikke godt. Den hadde latt høre fra seg så ofte disse vår- og sommermånedene at hun følte hun hadde belegg for å trekke en slik slutning. Den hadde skreket over hodet hennes den dagen hun støtte på Fisker-Jo ved kulpen, like før hun møtte Bal og Lippert. Fuglen hadde sirklet og skreket over henne og Vesla den dagen formannen hentet henne til fangehullet etter hendelsen i matstua i vår, da Torgrim Einarsson så brutalt hadde måttet bøte med livet for Gurens hånd. Den hadde endog kommet inn i gruva etter henne og Vesla den natten de skulle lete etter medaljongen som ungen hadde mistet. 
”Jeg er ikke sikker, Stina, men jeg tror vi er oppe snart.” Mikkel pustet heseblesende foran henne. 
De var det, men hun svarte ham ikke. Hun hadde nok rett i at hun kjente veien bedre enn ham. Hun visste at etter denne brattbakken som de nyss hadde forsert, ville det flate ut et stykke før de var oppe på platået hvor gruva lå. I tillegg mente hun å høre stemmer i det fjerne. Ordrer som antakelig ble gitt før karfolkene skulle begi seg inn i fjellet. 
De første hadde allerede forsvunnet inn da Stina og Mikkel omsider var oppe, mens en dyster forsamling satt igjen utenfor inngangen. 
”Hvor alvorlig er det?” Mikkel var raskt borte hos karene. 

***

God lesing!!

Winter wonderland ...

Så var den her igjen, vinteren ...

Selv om den kom tidlig i år, er det vakkert når puddersnøen legger seg på busker og trær.

Det har lavet ned i flere dager nå, men lyset er nydelig når skyene avdekker litt av himmelen.

Stemorsblomstene nekter å bøye helt av, selv om snøen tynger.

Og Høstfloksen rakk liksom ikke å springe helt ut i blomst før den var neddynget av hvitt.

Men noen steder hadde jeg rukket å forberede vinteren.

Sommerblomstene i kassene måtte vike for einer for snart to uker siden.

Fuglene har rikelig med mat flere steder rundt huset.

Nydelig med snø mot fjellveggen,

mens enkelte planter klorer seg fast og blir bare penere i den kalde årstida. 

Og hundene mollkoser seg ute selv om det nesten blir for mye snø for lille Hanna.

Da er det kjekt at mor går foran og grynner vei når vi er på tur =)

Ny gammel lampe ...

Blogglysten min har dessverre vært laber i det siste ...

Hyggelig å se at mange stikker innom likevel! :)

Tanken er å forbedre seg en smule - får se om det holder.

Blir temmelig mange timer foran pc'en om dagen, og da er ikke bloggen det første jeg tenker på når arbeidsdagen er over.

I sommer fikk vi omsider montert solcelleanlegget på Mattisheimen,

så nå har vi alltid strøm og lys!

Etter to år med aggregat når det var behov for å lade mobil og pc,

var det ufattelig godt å hele tida ha strøm i stikkontaktene og kunne slå på lys når som helst.

Herlig!!

I stua har jeg fått opp ei lampe som i mange år har stått hjemme i Håkvik og samlet støv.

Lysekrona til stearinlys, som før hang over bordet, har flyttet inn i hjørnet.

Her blir den nok hengende noen år - til vi har fått bygd ut stua.

***

Her i nord har vinteren kommet for fullt.

Snøen har lavet ned de siste to døgnene. Blir spennende å se hvor mye det har lagt seg i Skjomen nå som vi om noen timer skal karre oss opp i fjellsida.

I dag har jeg forresten et innlegg om Mattisheimen på forlagets blogg Serieliv.

Du kan lese det her.

Ønsker alle lesere som fortsatt titter innom bloggen min,

ei riktig god helg!

Høst ...

Det er utvilsomt høst.

Lufta er skarpere, og fargene i naturen nærmest eksploderer i aller nyanser.

Torsdag hadde vi en nydelig dag her i nord.

Etter å ha vært på Mattisheimen i ei uke, og konsentrert meg fullt og helt om manuset jeg nå jobber med,

lot jeg Stina forbli der hun var og tok hundene med meg opp i fjellet.

Mattisheimen ligger et stykke ned i fjellsida.

Her har jeg fortsatt et bit igjen før jeg er oppe.

Det er ikke langt - bare bratt ;)

Bruker vel omtrent 20 min. opp før jeg er i litt lettere terreng.

Lia vet å nyte pausene.

(her ser hun imidlertid litt selvlysende ut av den skarpe sola)

Fjellet "Den sovende dronning" med et lett snødryss.

Det ligger tvers over fjorden fra Mattisheimen.

Egentlig heter det "Kongsbakktind" fra denne siden, mens Dronninga når du ser det fra by-sida.

Lia i fullt driv i herlig turterreng.

Og Hanna-mor, ganske mye roligere.

Trongli-vannet.

Og badetemperaturen må selvsagt prøves ...

Turen gikk i retning mot Skjomen og til Klubbvik.

I bakgrunnen skimtes Klubbvik-vannet.

Utsikt innover Skjomenfjorden.

Og utover mot Skjomenbrua.

(Mattisheimen ligger i fjellsida opp av den bukta du ser litt av på bildet.)

Og tvers over fjorden er Kongsbakk og Lengenes.

Jeg antar at dette en gang i tida har pekt ut retninger ...

Men det er i så fall temmelig lenge siden en har kunnet lese noe ut av denne :)

Og jammen gikk jeg ikke på et par hytter og.

En fin tur som tok i overkant av 5 timer, litt lengre enn jeg hadde tenkt. 

Både jeg og hundene var trette og slitne da vi var tilbake på Mattisheimen om ettermiddagen.

I morgen (som nå er blitt "i dag") bærer det hjem til Håkvik igjen.

Men først skal poteten tas opp :)

Ha en fin søndag!